onsdag 31. august 2011

Ungdomen no til dags....


Kjetil Johnsen har skrive serien 3 venner. Denne vart utgitt på nytt i 2010 under navnet 4  veninner. Eg har lese tre av bøkene i serien på 10 ...

Ei jente vert funnen død - innpakka i plast- i eit tjern i skogen. Me får vita at det er ei av dei fire veninnene Benedikte, Nora, Vilde eller Trine som er drept. Deretter vert tida sett tre veker tilbake og me får vita kva som hende i forkant av drapet.

Denne serien har alt som ei ungdomsbok treng for å bli populær. Vennskap, intriger, fest, "sjuke" lærarar, sex og mange tankar om livet. Fleire aktuelle tema vert tatt opp: korleis er det å ha ei mor som er eit alkoholisert pillevrak? Er det greitt å leggja ut nakenbilete av segsjølv på nettet? Kva gjer du viss du oppdagar at du er homo eller lesbisk? Korleis skal du takla det viss du trur at mor di eller far din har eit hemmelig forhold til nokon?
Bøkene er svært lette å lesa. Ein lesar med lite erfaring, vil kome greitt gjennom ei 4 veninner-bok utan at det kjem til å ta alt for lang tid.


Serien har alt dette - alikevel likar eg den ikkje! Alt er platt, personane er steriotype og språket er langt frå godt nok. Eg likar ikkje måten dei fire veninnene snakkar til kvarandre på. Dei er ikkje verken snille eller lojale mot kvarandre. Er ungdomar no til dags verkeleg så egoistiske og usympatiske som i denne serien?
Mangelen på moral hjå både unge og vaksne i serien er påfallande, og eg likar det ikkje. Eg vil ikkje at nokon skal lesa 4 veninner og bli begeistra... 

MEN serien 4 veninner er ein døropnar. Bøkene er fengande! og aktuelle! 
Dette er ein perfekt serie for dei som ikkje har vore så vane med å lesa.   
Dette er ein perfekt serie for dei som les mykje og er ute etter ein spennande serie.
Dette er ein perfekt serie for gutar.
Dette er ein perfekt serie for jenter.
...så drit i om dei ikkje er så perfekte for meg som er vaksen !

mandag 29. august 2011

Eg såg nesten ingenting i mørkre

Huff og huff, så vondt det var å lesa om Riktor. Eg likar å tru at alle er gode - at dei som ikkje er gode, er sjuke. Men i Karin Fossum si nye bok (som ikkje er ein krim sjølv om det er både drap og litt etterforsning) vert me kjende med Riktor, og han er ein vond mann. :(

Riktor er ein sjukepleiar midt i livet. Han jobbar på ein sjukeheim der han steller med dei sjuke og gamle. Utan skruplar plagar han dei. Han avskyr svake menneske og meiner derfor at han kan lugga og klypa dei med godt samvit. Medisinane deira skålar han ned i do og sprøyter set han rett i madrassa. Så lenge han ikkje vert oppdaga, meiner han dette er greitt.  Dei skal jo døy alikevel...
Han bur åleine og har ikkje slektningar eller vener. Han har aldri hatt ei kvinne og dette er kanskje det einaste han ikkje er nøgd med i livet sitt. Han drøymer om søster Anna som jobbar på same avdeling, og han trur at dei to kanskje kan få ei framtid i lag.
Riktor har stor grad av sjølvinnsikt. Han innrømmer lett for seg sjølv at han er "et råttent individ" og jobbar aktivt for at ingen skal oppdaga dei mørke sidene hans. Han lever dei ut, men passar på å skjule dei i kvardagen.  For å framstå som god og høflig,  "hermar" andre sin oppførsel. Han innser at han kjem til å vera ille ute den dagen han ikkje klarar å styre seg.  Og det skjer. Ein dag ser han ein bekjent stele nokre kroner frå lommeboka hans: Riktor slår han ihel med ein hammar utan å nøle....

Boka balanserar på ein egg, og eg må innrømma at eg beundrar Fossum som klarar denne kunsten. Språket er enkelt og svært lettlest, innhaldet er tungt og vondt.

Historien er ikkje spennande, likevel har den god framdrift. Eg ville vita korleis det kom til å gå. Eg ville at Riktor skulle bli straffa.

mandag 22. august 2011

Fantasy på ferie

I år som alle andre år, drog eg med meg ei tjukk bok på ferie.  Løgneren Locke Lamora har stått på lista mi  "bøker eg har lyst til å lesa" lenge, men det har ikkje blitt. Eg merkar at eg ofte vel vekk fantasy-bøkene. Kanskje det er fordi eg trur eg ikkje likar fantasy?
Vel, det gjer eg. Eg vart fasinert med ein gong! Dette er ei spesiell og spennande historie, ei røvarhistorie.
Locke er ein spinkel, foreldrelaus fyr som viser seg å ha eit enormt talent for... tjuveri : han er eit geni av ein tjuv med evner utover det vanlege! Som vaksen fortset han som leiar for ein bande som stel mengder av pengar og gull frå dei rike i den urgamle byen Camorr. Han er ein meister! Men ting byrjar å skje i Camorr og Locke Lamora er nesten for smart til sitt eige (og kompisane sitt) beste?

Denne boka inneheld mange askpekt som gjer at du berre må lesa vidare! Her er magi, venskap, humor og ein god porsjon rå vald...

Språket er godt og utfordrande og krev sin lesar. Det tok meg nokre (ganske mange) minutt å koma inn i den stilige stilen, og eg er glad for at eg ikkje gav meg!

Dette er første boka til Scott Lynch og førskte boka i serien om "De veloppdragne kjøterne".
Eg gler meg til fortsetjinga!